Myggfangerne
av Päivi Laakso, utgitt av Cappelen Damm, 2016.
Denne lille selvbiografiske romanen på litt over hundre sider er virkelig verdt å lese. Jeg-personen heter Päivi, bor i Oslo og er billedkunstner (som forfatteren selv) - og hun forteller historien om sine foreldre som bor i Finland.
Mor og far skal på sjukehuset på kontroll. Vanligvis er det mor som har vært inn og ut av sjukehuset gjennom årene med sine problemer, syndromer og sjukdommer. Men nå er det far som har fått kreft og skal inn til kontroll. Selve bilturen til sjukehuset blir ganske dramatisk ettersom det viser seg at far har problemer med å orientere seg og vite hvor de skal - og hvorfor.
Romanen skrives i jeg-form, og det er mor og fars datter som forteller, til tross for at hun ikke fysisk er til stede i det som skjer. Men denne fortellerteknikken gjør at det relasjonelle - nærheten - blir veldig tydelig. På slutten av romanen kommer Päivi selv inn i historien og gjennom disse hundre sidene får vi visst mye om livet som har vært i denne familien. Både på godt og vondt.
Dette er en liten, fin bok om det å bli gamle sammen - til tross for at samlivet ikke har vært en dans på roser. Og om å være en datter som bor langt unna...
Lukta av våt jord om natta
av Maria B.Bokneberg. Utgitt på Samlaget i 2016.
Mie, Rakel og faren bor sammen på familiehytta. De er i sorg. En mangler. Mamma mangler. Mamma har tatt livet sitt. På familiehytta. Hun hengte seg.
Denne gangen fikk de ikke noe forvarsel, som de har fått før. Tidligere har hun bedt om hjelp eller kommet med små hint som har gjort at hun har blitt innlagt. Denne gangen gjorde hun ikke det.
Romanen handler om det å sørge over at mamma er borte. Om tankene man selv sliter med fordi man ikke klarte å avverge det. Om forståelsen man har fordi det gikk slik, og om bebreidelsene man har til seg selv, de rundt - og for det valget mamma tok.
Sorg håndteres ulikt. Noen vil gå videre så fort som mulig og trenger å fylle dagene og hodet med andre tanker og aktiviteter. Andre trenger lang tid på å bearbeide egne følelser. Noen trenger hjelp av andre, andre vil bare være i fred. Og alt er like greit.
Romanen forteller om denne tida like etter selvmordet. Om fortvilelsen, trøsten og samholdet for de som er igjen. Om det fine som var - og om det fine som må bygges opp igjen når en brikke er falt bort.
Dette er en viktig og fin fortelling om et vondt og vanskelig tema.
Sibylle
av Ingrid Z.Aanestad. Utgitt på Oktober forlag i 2016.
Søstrene Sibylle og Synne har alltid hatt et nært forhold. Nå bor Synne i Berlin, men har kommet hjem på ferie til Sibylle og far. Sibylle bor fortsatt hos far, men er straks på vei ut i verden for å gå videre på skole.
Sibylle, Synne og far drar over fjellet til vestlandet hvor mormor bor. De skal dit på ferie. Hos mormor er det bilder på veggene, men ingen av moren. Moren er død. Moren likte seg ikke foran kameraet, bare bak. Sibylle kjenner moren kun gjennom andres historier fortalt i bruddstykker.
Romanen handler om forholdet mellom søstrene, med faren og med mormor - og alles savn etter moren som er død. Man kan fint savne moren sin selvom man ikke husker henne selv. Fortellingen består av alminnelige hverdagsøyeblikk som til sammen danner historien om denne lille familien.
Det er en fin og varsom roman og savn og samhold.
Monica
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar