Kulturmøte

Fellesnevneren for dagens Fredagstips er kulturmøte. Møte mellom norsk kultur og en annen kultur. Dersom man har et åpent sinn kan slike møter være berikende og utviklende, det motsatte kan for noen være litt skummelt.

Et norsk hus av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth er en godt etablert forfatter som leverer romaner jevnlig. De fleste har ganske mye humor, selv om den kanskje ikke er helt opp i dagen. Ofte skriver hun samfunnskritisk – og det er nok i den kategorien denne boka er. Allerede tittelen gir noen assosiasjoner.

Alma er en godt voksen dame som ble skilt da hun var 32 år. Hun flytta inn i et falleferdig tømmerhus i nærheten av der faren til barna bodde. Tømmerhuset var «hjemmesnekret» og var i dårlig forfatning. Vannrøra lå i ytterveggen og frøs hver vinter – de måtte tines med hårføner, noen av vinduene lot seg ikke åpne, mens andre ikke lot seg lukke. I forlengelsen av huset var det bygget en utleieleilighet. Takket være denne hadde Alma regelmessige inntekter, men det var jo litt jobb for å finne de riktige leieboerne hele tida. Best likte hun de som bodde lenge, og som ikke verken var til bry eller ønsket selskap av henne. For eksempel hardtarbeidende unge menn.

Nå er leiligheta igjen blitt ledig, og hun setter inn en annonse. Et polsk par får lov å leie, men det viser seg etter hvert at dette medførte mer bekymring og problemer enn hun hadde forventet. For samtidig som Alma vil ha leieboere, så vil hun at de skal gjøre minst mulig av seg. De skal ikke ikke dusje for lenge, ikke bruke for mye strøm for eksempel til oppvarming, de bør ikke vaske klær for ofte ettersom det foregår i hennes kjeller, samt at de ikke skal parkere på plenen… Det polske paret er ikke bare enkle å ha som leieboere, så Alma må flere ganger ringe huseiernes landsforbund for å få råd om hvordan hun skal håndtere de ulike situasjonene som oppstår.

Alma er tekstilkunstner og jobber med å brodere bilder og faner. Innimellom fikk hun noen svære oppdrag som ga sårt tiltrengt inntekt. Det var utsmykking av offentlige bygg for eksempel. Ellers så tok hun på seg enkle oppdrag som å lage fornyede faner til idrettslag og musikkorps.

Alma er en selvstendig einstøing – selvvalgt sådan. Hun har en kjæreste som hun aller nådigst tilbringer litt tid med når det passer henne. Og som hun gjerne rådfører seg med når hun skal starte på nye oppdrag. Ellers så tyr hun gjerne til et glass rødvin eller sju – som hun like godt kan drikke mens hun sitter på taket og speider utover landskapet. Alma trives i sitt eget selskap, og innimellom bare drar hun ut i verden for å få arbeidsro og for å få være i fred – helt i fred.

Romanen er lett å lese og er fullstappet av humor og selvironi. Alma er en grinebiter i det polske parets øyne, og kanskje er det berettiget? Eller kanskje det handler like mye om frykt for ukjente folk og kulturer – begge veier? Hvor lett er det å tilpasse seg det norske samfunn? Hva forventer vi av andre – og hvordan oppfører vi oss selv? Møter vi andre ukjente med et åpent sinn, eller har vi noen godt innarbeida fordommer som kommer fram? Og hvem har rett til å mene hva som er best for andre?

Jeg har lest flere romaner av Vigdis Hjort, men dette er helt klart favoritten J

 

Mottaket av Nathan Haddish Mogos

Nathan Haddis Mogos (f. 1982) er opprinnelig fra Etiopia. Hans foreldre var eritreere. Under krigen mellom Etiopia og Eritrea 1998 mistet familien alt de eide og ble deportert til Eritrea. Der studerte Mogos litteratur og engelsk ved universitetet, men måtte siden flykte gjennom flere land i Afrika før han kom til asylmottaket i Harstad. Her bodde han i nesten to år mens han ventet på svar på søknaden om oppholdstillatelse. Dette er Nathans fjerde roman, men den første som blir utgitt. Han bruker skriving som terapi. Han skriver på engelsk, så denne boka her er oversatt til norsk av Tor Edvin Dahl.

Nathan har skrevet om livet for en enslig ung mann på et asylmottak i nord-Norge. Om tanker og fortvilelse. Om det å ikke ha noe å gjøre – ikke ha noe meningsfylt å fylle tida med mens man venter på det avgjørende svaret om man får innvilget oppholdstillatelse eller ikke. Om livet starter – eller ender nå. Og alt mens man er vant til varmt klima, og nå befinner seg i et kaldt land – med mørke døgnet rundt. Mottaket er en roman som skildrer livet som asylsøker – på godt og vondt. Man sitter på vent. Livet er satt på vent. De har flyktet fra krig, tortur, vold – til et liv i et fritt, godt land. Men de har med seg alle minnene, alle opplevelsene, all frykten, alt det onde de har opplevd og sett. De har selvsagt ulike måter å takle det på. Noen er traumatisert, og må håndtere dette alene. Vi blir kjent med en brokete vennegjeng – som gjør det beste ut av det. De gjør det på den måten de er vant til – de omgås, de gleder seg til helga – de fyller tomrommet med latter, liv, rus og tull – for å håndtere tilværelsen. Mens nordmenn kanskje helst skulle sett at de satt stille på rommene sine og var «lykkelige» bare for å ha fått kommet hit.

Jeg har lest noen omtaler om boka, og det er flere som syns det er skremmende lesning. Og det er kanskje skremmende å innse at det å bli «oppbevart» på asylmottak i flere år – uvitende om framtida – ikke er et ubetinget gode for de menneskene som sitter der. Visst har de klart å flykte fra vold og terror, men det å komme i et «vakuum» - å måtte bedrive ingen ting – i et kjølig land – både klimatisk og med tanke på oss som bor her – så gjør det nok ikke livet enklere det heller.

En tankevekkende bok.

 

 

 

Monica